Genre: Shoujo Ai, litt komedie, romantikk, overnaturlig, spirituelt

Temaer: Svevende gudlignende maskiner, supermennesker, spirituelt, kamp,

Age rating: Tenåringer (inneholder vold, romanse).

Simoun takes place on the planet Daikūriku (“great sky land”), populated by humanoids who resemble humans, but are all born female and develop as girls until age 17, when they choose a permanent sex in the Spring. At some point in Daikūriku’s past, a more technologically advanced culture flourished, but it has since crumbled, and much of its technology has been lost. Each Simoun Sibylla (the girls that can drive a Simoun aircraft) is a girl who has not chosen a permanent sex yet; doing so permanently disqualifies one from serving as a Sibylla. The Simoun aircraft can draw in the sky, this creates powerfull spells that kill the enemy. They are the priestesses of the sky and protect all the humans who have chosen a sex.

Da Nevirill sa at hun likte Aeru “in that way”, det var så koslig, og ALLE scenene med Morina og Wapourif/Roatreamon og Mamiina.

pga; slutten trakk ned utrolig! Grein i en time etterpå, og fortsatt lei meg! Det var en rar slutt,  alle ble skilt fra hverandre, valgte et kjønn, (bortsett fra Nevirill og Aeru) og så hverandre aldri igjen. To karakterer ble igjen i fortiden, never to be seen again, og ingen veit hva som skjedde med hovedkarakterene Nevirill og Aeru. De tegnet en Emerald i skyene, ble borte, og det siste vi så var de to som danset i midten av skipet men ble borte.. :O (sånn Titanic aktig.. skipet er i ruiner, men så blir det pent igjen lliksom)

Slutte å alltid like de karakterene som dør/ikke er så mye med/blir slemme!! Hvorfor skjer dette alltid meg!!